15. april var det endelig klart for sesongens første fisketur for min del. Etter en lang vinter med venting, rigging, fluetitting og småoptimistisk prat om «snart er vi i gang», gikk turen til en krystallklar elvestrekning oppe på fjellet.
Dette er en del av elva vi kjenner godt. En sånn plass man ikke nødvendigvis snakker altfor høyt om, men som flere ganger tidligere har levert fisk som gjør at man plutselig glemmer både kalde fingre, vind og alle de bomturene man later som aldri har skjedd.
Været var klassisk tidlig sesong: rundt 2 plussgrader, en del vind og en frisk påminnelse om at april ikke akkurat er høysommer. Det var den typen kulde som kryper inn i fingrene med en gang man begynner å knyte om, og som gjør at man tidvis stiller seg selv det helt naturlige spørsmålet: Hvorfor driver vi egentlig med dette?
Svaret kom ganske raskt.
Elva var som vanlig krystallklar, og fisket ble langt bedre enn man egentlig tør å håpe på så tidlig i sesongen. I løpet av turen kom det opp rundt 15 ørreter. Flere fine fisker, godt med action og akkurat den følelsen man lengter etter gjennom hele vinteren.
De tre største fiskene veide 1,95 kg, 1,6 kg og 1,4 kg. Med andre ord: en sesongstart som var ganske langt unna småfisk og unnskyldninger.
Fisken på 1,95 kg var en skikkelig flott ørret. Kraftig, gyllen og med de klassiske prikkene som gjør at man blir stående og beundre den litt for lenge før man egentlig klarer å si noe fornuftig.
Men også fisken på 1,4 kg fortjener en egen liten plass i minneboka. Den hadde de karakteristiske marmorerte tegningene som enkelte fisker i dette vassdraget kan ha. Det er ikke noe man ser ofte, og nettopp derfor er det ekstra stas når en slik fisk havner i håven. En sjelden vare – og en av de detaljene som gjør dette vassdraget litt ekstra spennende.
Det ble en tur med kalde hender, vind i jakka og stor fisk i håven. Akkurat sånn en sesongstart skal være.
Fiskesesongen er i gang.
Og den kunne knapt startet bedre.
André
